SmuleSkogen logo
Til SmuleSkogens forside
Tekster skrevet av Sigrun J Karbu
Debatt om samfunnstema og verdier
Debatt om kvinnesak og feminisme
Hverdagen i SmuleSkogen
Innlegg til ettertanke
Bildearkiv
Store og små ideer til hus, hage, mat og sammen med barna
Tips, spillelister, nye smaker og andre oppdagelser
Om SmuleSkogen
Tante Pimpernell sin nettbutikk

SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
SmuleSkogen støtter
Avventende februar – helt ærlig!

Igjen ble det stille i skogen. Januar løp fra meg med bursdagsmaraton og hviledager! Og når februar endelig dukket opp i døren og inviterte seg selv inn på kaffe, var energien oppbrukt. Tidligere har alltid ordene vært et fristede for meg, men slik ble det ikke på starten av dette året. Bekymringene og nederlagene ble helt enkelt for mange til at jeg har rukket å ta meg inn igjen.

tåkelandskap, melankoli, februar, SmuleSkogen
Humøret er preget av en tung Februar melankoli, selv om vi utenfor har strålende sol som skinner i den hvite snølandskapet!

Kort fortalt har de siste månedene gått på autopilot. Arbeidsoppgaver har blitt utført uten spor av iver, klesvask hengt opp på trass. Merknader i kalenderen har blitt fulgt slavisk og utført som MÅ OPPDRAG av ren nødvendighet for å få hverdagen til å gå. Jeg er sliten, veldig sliten! Aller helst skulle jeg sovet en time ekstra også denne morgenen, men det var det ikke tid til. Aller helst skulle måneden hatt overskriften Mai og ikke Februar. Aller helst skulle livet mitt bevegd seg i et gledeshopp fremover, men det gjør ikke det, det står stille, helt stille!

I det foregående året har jeg forsøkt å ta tak i min skrantende helsen. Jeg har vært hos legen, sikkert flere ganger på 1 år enn de 10 foregående årene til sammen. Fysioterapeut, manuellterapeut, naprapat, MR, røntgen, spesialister i både det ene og andre på sykehuset. Men fortsatt 1 år etter, føles det som om jeg er like langt om ikke like kort!

Dette skriver jeg mens jeg igjen står i telefonkø for å nå gjennom til mitt legekontor!

Men man skal ikke snakke åpent om sine helseproblemer, så mye har jeg fått med meg fra offentlige oppslag og anonyme forum. Man kan risikere å havne utenfor, man kan risikere å bli sett ned på, man kan risikere å ikke bli trodd av de som skal gi en hjelp. Man kan risikere alt egentlig, ved å være dønn ærlig. Jeg opplever alle disse konsekvensene. Og i tillegg stigmatiseringen av å være syk på en måte ingen kan eller vil forstå seg på. Så jeg isolerer meg, for jeg har ikke overskudd alle dagene til å dikte opp gode motsvar til alle korttenkte kommentarer på hvorfor jeg ikke deltar i samfunnet på VANLIG VIS!

Men jeg skulle så gjerne hatt litt hjelp, men skjemmes av IGJEN å måtte spørre. Og om ikke umulig, få et nei til svar. Jeg skulle også så gjerne hatt litt flaks, men jeg har ikke hatt flaks på flakslodd hittil.

Så jeg vakler meg videre i mitt "syke lille univers", hvor hverdagsbragden er å måke snø, bake uglekake til bursdager eller sy joggebukser til Lillefrøkna. Ikke fordi jeg skal "gjøre meg til" å liksom være supermamma, men fordi dette er oppgaver jeg kan mestre slik som livet mitt er nå. Men kanskje må jeg svare også for disse ørsmå bragdene, plutselig er ikke det heller bra, å sy klær selv? Jeg burde jobbet og kjøpt buksene mine på butikken slik som alle andre gjør. Kanskje burde jeg ikke måkt oppkjørselen i forrige uke heller, for det er ikke det damer flest gjør. Jeg burde holdt meg til normen, helt enkelt.

Jeg forsvinner i mengden av normalitet, blir gjennomsiktig nærmest, fordi jeg ikke passer inn, selv om jeg prøver etter beste evne.

snø fra klar himmel, bilder i språket, snøvær, SmuleSkogen
Av og til kjennes det ut som ruten fylles opp av snøfiller, selv om det egentlig er klar himmel utenfor!

Jeg smiler når jeg møter folk i butikken, sier hei og god helg, men likevel ligger det ingen genuine ektehet i smilet lenger, alt er på autopilot!


Hele tilværelsene følelse det som, fylles opp av det jeg gjør kontra det jeg burde gjort, sett i fra andres perspektiv. Og jeg er ikke modig nok akkurat nå til å stå steilt på min rett, retten til å være akkurat bare MEG, slik som jeg er med både mine evner og begrensninger.

Jeg har igjen latt tvilen ta innersvingen på meg. Og tvilen sitt største personlighetstrekk er dessverre nettopp det at den tar ekstra mye plass hvis en først har invitert ham inn på kaffe! Men samtidig skulle jeg så gjerne gjort mye mer, fått til mye mer, satt i gang med alt på en gang, for det er ikke viljen det skorter på, bare innsatsevnen. Men jeg kommer ikke i gang, jeg står bare på vent, i kø, både for å komme igjennom på telefonen og generelt komme i gang med noe som helst.

Sigrun J. Karbu
Starthjelp og kølapp med et bedre nummer søkes snarest...

Instagram #SmuleSkogenFacebook SmuleSkogenRSS-feed SmuleSkogenEmail SmuleSkogen


 
Webdesign av Sigrun J Karbu