I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Følg SmuleSkogen på
Følg SmuleSkogen på Facebook, YouTube, Instagram og RSS-feed

post@smuleskogen.com


Twingly Blog Search ShowBlog=NO blog:http://www.smuleskogen.com/ sort:published Recent posts
 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Å velge fra øverste hylle! En mulighet mange tar helt for gitt!

Mitt liv er vanskelig sett i sammenligning med mange andres. Men mitt liv er samtidig enkelt i sammenligning med de som har enda lengre lister med utfordringer enn hva jeg har! Kan man være nettopp det, heldig og uheldig på samme tid?

murbygning, nav, stengt dør
Nav sin hjelpemiddel base er en bygning alle kan se, men ingen kan komme seg inn i!

De siste ukene har jeg søkt om råd på Google, på nettforum og ulike offentlige sider som for eksempel NAV. På landsforeninger for samme type plager som jeg strever med, ja generelt over alt. Jeg har tatt tak i utfordringene mine og gir nok en gang jernet for å bedre min egen hverdag. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ringt rundt, sendt mail, sendt elektroniske forespørsler og undersøkt på egenhånd hvordan jeg ganske enkelt kan gjøre hverdagen min litt bedre. Så jeg slipper en hverdag fylt av kontinuerlige smerter. En hverdag hvor jeg må jobbe meg rundt det faktum at kroppen min fysisk svikter meg i nesten alle dagligdagse gjøremål.

Jeg har siden starten av nyåret Googlet intensivt, funnet løsninger, forminsket smertene i hver enkelt oppgave med et par prosenter, ved å kjøpe noe så enkelt som en ny saks. Et nytt bedre tastatur og en kjølende pute for å kvele de verste smertene i hendene om kvelden når jeg likevel har sittet for lenge med fingrene hamrende avgårde på tastaturet.  

Hvor mange ganger jeg har ringt det kommunale hjelpeapparat uten å få svar, uten å bli oppringt igjen ved avtalt tid, uten å få gehør i den andre enden, det har jeg helt enkelt sluttet å telle.

Jeg finner meg selv også i dag foran datamaskinen på leting etter svar. På leting etter løsninger, som kan gjøre smertene bare litt svakere, arbeidsoppgavene bare litt lettere. Gjøre dagene ikke fult så uoverkommelige og samtidig gjenerobre nettene til å være en tid av døgnet hvor en faktisk får sove.

Men jeg blir møtt av telefonsvarere, jeg blir møtt med et rigid regelverk skrevet av og for de som aldri pines av å gjøre noe så enkelt som igrunn alle hverdagslige oppgaver er!

Jeg blir derfor stående å se opp på samfunnets hylle av muligheter på flere meters avstand, drømmende, håpende. Mens jeg hele tiden står i telefonkø, for å nå igjennom til et hjelpesystem som har fobi mot å ta telefonen. Så jeg regelrett "kan få med lapp hjemmefra" (i dette tilfellet fra fastlegen) om at jeg må få "en ekstra pute å sitte på" så jeg kan henge med i timen!!

øverste hylle, bokhylle, hjelp fra nav, offentlig hjelp

For jeg kan fortsatt se dem, mulighetene. Langt der oppe på øverste hylle hvor jeg ikke kan nå dem, ikke engang med gardintrapp!

Så, som en statue blir jeg stående her på avstand. Ikke på grunn av manglende vilje eller viljestyrke. Ikke engang på grunn av fraværet av gjentatte, men tafatte forsøk på å komme meg nærmere hyllen fylt med alskens valgmuligheter.

Jeg står på avstand, fordi systemet og samfunnet sier at jeg får se, men ikke røre!!

I en alder av 34, minimeres jeg i møte med det offentlige hjelpeapparat, til en trassig liten 5 åring i en lekebutikk. Som så gjerne vil ha noe fra nettopp den øverste hylle, bare for å holde det litt, se på det, før det settes tilbake igjen. Samtidig skulle det offentlige så gjerne sett at jeg på mirakuløst vis både ble produktiv og fremadstormende. Et fullgodt og velfungerende medlem av samfunnet, intet mer intet mindre.

Som om de tror at smertene er noe jeg selv, med viten og vilje, har plukket opp fra nederste hylle og infisert meg med. Som en ondartet byllepest fra 1300-tallet fordi det er så praktisk å lide.

Så kan man spørre seg: om det virkelig finnes en bedre hverdag, med litt mindre smerter og med hjelpemidler, et sted der iblant reolene i NAV systemet? Jeg har kanskje ikke strukket meg høyt nok eller langt nok, det må være forklaringen! Samtidig undres jeg om noen i det hele tatt har kommet nærme nok hyllen til å ta noen ned fra den. Eller er hjelpemidlene bare til utstilling, fordi NAV rett og slett ikke vil la noen andre leke med lekene sine!?

Sigrun J. Karbu

På leting etter en høy gardintrapp…

Flere blogginnlegg finner du her
Følg SmuleSkogen på Facebook for siste oppdateringer!


   Til toppen av siden