![]() |
|||||
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() |
![]() |
||||
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() |
Jeg skulle bare…arbeide litt!
De siste ukene har det vært
stille her i den virtuelle skogen. Det har blitt
få prosjekter og andre sysler, ganske enkelt
fordi jeg plages med smerter i kanskje det
viktigste verktøyet mennesket har, nemlig
hendene! For den som elsker å sysle, pusle med
små prosjekter og ikke minst skrive, er det å
ikke kunne bruke hendene veldig hemmende. For ikke å snakke hvor utfordrende det blir å gjøre
enkle ting som å høvle ost til lillefrøknas
matpakke. Eller tømme oppvaskmaskinen uten at
kopper og krus går i gulvet. Frustrert er vel
ordet som beskriver meg best for tiden.
Frustrert over at kroppen ikke er
samarbeidsvillig nok til å adlyde ordre fra
øverste hold. Faktisk har jeg vært på tanken
flere ganger om å skrinlegge SmuleSkogen.com for
godt og sette symaskinen på lager. Fordi det å
sysle, sy og skrive har blitt så fysisk
vanskelig og smertefullt. Som om det strengt
tatt ikke er meningen at jeg skal fortsette
hverken å lage ting eller skrive. Kanskje har
jeg også følt litt på at min stemme ikke har
noen plass i samfunnet. At mine ord og sysler
ikke er viktige for noen andre enn meg selv.
Jeg trodde jeg skulle få lov til å bli skikkelig gammel og skral før jeg gikk til innkjøp av ergonomiske hjelpemidler. Men isteden er jeg den 34-årige kjerringen med immobiliserte håndledd som fomler med Visakortet i kassa på Clas Ohlson for å betale for nettopp en ergonomisk brødkniv, ostehøvel og andre praktiske saker. Jeg er hun som febrilsk skyver handlevognen rundt med albuene og underarmen fordi jeg ikke har krefter nok til å trille vognen rundt på vanlig vis. Jeg er hun rare kjæringa med bandasjene som de andre torsdagshandlerne glodde på med et litt skeptisk og stakkarslig blikk. Jeg er bare 34.
Jeg er den "unge" 34-åringen som
lenge har forsøkt å forklare legen, spesialisten
og ergoterapeuten at hendene mine ikke virker,
at noe er galt. Jeg blir ikke trodd, de tar bare
nye blodprøver og henviser meg videre. Så blir
jeg satt på venteliste til neste ekspert skal
klemme på meg, konkludere med at blodprøven
igjen er normal og at jeg er for ung til å ha
vondt. Jeg blir ikke trodd, jeg blir bare gitt
lister over hvor jeg kan få kjøpt
gammelmannsverktøy (unnskyld utrykket) så jeg
får åpnet syltetøylokk og skjært brød. Lister
som er så utdaterte at de er til liten eller
ingen hjelp. Jeg kjenner på at jeg ikke blir
hørt når jeg forteller legene at hendene mine
ikke virker, at noe faktisk er galt. Jeg blir
bare bedt om å ta pauser i arbeidet, jeg blir
bedt om å lære meg og leve med smertene. Jeg
blir bedt om å innfinne meg med og stå i kø
fordi ingen vet hva som er galt med hendene
mine.
Flere blogginnlegg finner
du her
|
||||
![]() |
![]() |
![]() Til toppen av siden |
![]() |
![]() |