Jeg skulle bare…arbeide litt!

De siste ukene har det vært stille her i den virtuelle skogen. Det har blitt få prosjekter og andre sysler, ganske enkelt fordi jeg plages med smerter i kanskje det viktigste verktøyet mennesket har, nemlig hendene! For den som elsker å sysle, pusle med små prosjekter og ikke minst skrive, er det å ikke kunne bruke hendene veldig hemmende. For ikke å snakke hvor utfordrende det blir å gjøre enkle ting som å høvle ost til lillefrøknas matpakke. Eller tømme oppvaskmaskinen uten at kopper og krus går i gulvet. Frustrert er vel ordet som beskriver meg best for tiden. Frustrert over at kroppen ikke er samarbeidsvillig nok til å adlyde ordre fra øverste hold. Faktisk har jeg vært på tanken flere ganger om å skrinlegge SmuleSkogen.com for godt og sette symaskinen på lager. Fordi det å sysle, sy og skrive har blitt så fysisk vanskelig og smertefullt. Som om det strengt tatt ikke er meningen at jeg skal fortsette hverken å lage ting eller skrive. Kanskje har jeg også følt litt på at min stemme ikke har noen plass i samfunnet. At mine ord og sysler ikke er viktige for noen andre enn meg selv.

Frustrasjonene har nettopp den evnen, at alt og allting blir gråere når et problem er beksort!

Men for ikke å kaste inn håndkleet med den gang, bet jeg i går i det berømte sure eplet. Jeg kjørte til byen iført mine beige støttebandasjer med skinne på begge hendene. Ikke lekkert, men nødvendig! Så var det å saumfare butikkene etter spesialutstyr. Og blakke seg på alt fra sakser med fjærende grep, ergonomisk tastatur og ostehøvel med ergonomisk håndtak, for de var neimen ikke billig. Et nederlag, kjempemessig, selv om jeg nesten fikk tak i alt som stod på listen.

Jeg trodde jeg skulle få lov til å bli skikkelig gammel og skral før jeg gikk til innkjøp av ergonomiske hjelpemidler. Men isteden er jeg den 34-årige kjerringen med immobiliserte håndledd som fomler med Visakortet i kassa på Clas Ohlson for å betale for nettopp en ergonomisk brødkniv, ostehøvel og andre praktiske saker. Jeg er hun som febrilsk skyver handlevognen rundt med albuene og underarmen fordi jeg ikke har krefter nok til å trille vognen rundt på vanlig vis. Jeg er hun rare kjæringa med bandasjene som de andre torsdagshandlerne glodde på med et litt skeptisk og stakkarslig blikk. Jeg er bare 34.

Mine nye greier!

Jeg er den "unge" 34-åringen som lenge har forsøkt å forklare legen, spesialisten og ergoterapeuten at hendene mine ikke virker, at noe er galt. Jeg blir ikke trodd, de tar bare nye blodprøver og henviser meg videre. Så blir jeg satt på venteliste til neste ekspert skal klemme på meg, konkludere med at blodprøven igjen er normal og at jeg er for ung til å ha vondt. Jeg blir ikke trodd, jeg blir bare gitt lister over hvor jeg kan få kjøpt gammelmannsverktøy (unnskyld utrykket) så jeg får åpnet syltetøylokk og skjært brød. Lister som er så utdaterte at de er til liten eller ingen hjelp. Jeg kjenner på at jeg ikke blir hørt når jeg forteller legene at hendene mine ikke virker, at noe faktisk er galt. Jeg blir bare bedt om å ta pauser i arbeidet, jeg blir bedt om å lære meg og leve med smertene. Jeg blir bedt om å innfinne meg med og stå i kø fordi ingen vet hva som er galt med hendene mine.

Klokken 14 i dag hadde jeg time hos fastlegen min. Jeg følte på forhånd at jeg hadde valget mellom enten å skrike og kjefte, eller sutre og gråte. Eller om jeg rett og slett skulle trampe i gulvet og rent myndig forlange både forståelse og behandling.

Hvilke rettigheter har man egentlig som pasient når man ikke blir trodd? Og i tillegg kjenner på at man stadig rykker lenger bak i køen?

Sigrun J. Karbu
Midlertidig immobilisert foran nytt ergonomisk tastatur!

Flere blogginnlegg finner du her
Følg SmuleSkogen på Facebook for siste oppdateringer!