I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Følg SmuleSkogen på
Følg SmuleSkogen på Facebook, YouTube, Instagram og RSS-feed

post@smuleskogen.com


Twingly Blog Search ShowBlog=NO blog:http://www.smuleskogen.com/ sort:published Recent posts
 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Tårer for Odin! Fordi mobbing skader! (2 kommentarer)

Barn utsettes fortsatt for mobbing i den norske skole – hva kan gjøres?

Jeg har lenge utsatt å lese historien om Odin, 13 åringen som ble mobbet så mye at han til slutt valgte å forlate livet. Nettopp fordi jeg visste det ville få meg til å gråte og gruble! Men jeg hadde verken tid eller overskudd til å sette meg ned og gråte før helgen innbilte jeg meg! Så jeg valgte å ikke lese og ikke se på artikler lenket med ordet mobbing i forrige uke!

For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å gråte for andre mennesker som har det vondt?

nærbilde av øye, felle tårer

Så i dag har jeg grått for Odin, for foreldrene hans, småsøsknene hans og alle som så alt for kort fikk lære han å kjenne! Samtidig gråt jeg for alle de barna som hver dag gruer seg til skoledagen, for turen til og fra skolen og en fritid som tilbringes alene fordi de er utestengt fra sosial aktivitet og vennskap. Men samtidig måtte jeg også innse at noen av disse tårene var mine egne. Tårene til en stille jente som i mange år stod alene i skolegården, uten venner, uten innpass i klassen og som løp hjem fra skolen for å slippe og bli plaget også på hjemveien!

Det er blitt forsket mye på problemet mobbing, både iblant voksne og barn. Bøker er blitt skrevet, rapporter og handlingsplaner publisert og vedtatt! Men har vi kommet lengre i kampen mot mobbing fra den gang jeg stod alene friminutt etter friminutt og frem til i dag! Min store skrekk da Lillefrøkna begynte på skole nå i høst, var at hun skulle falle utenom, ikke få venner, ikke få innpass i klassen, bli utenfor og alene slik jeg opplevde skolehverdagen min. Alle foreldre tenker på dette, bekymrer seg, spør opp og opp igjen om "hvem har du lekt med i dag" og "hadde du en fin dag på skolen"? Livredde for at vårt barn skal bli utenfor, plaget, ertet eller mobbet.

Men hva med andres barn? Spør vi de hvordan dagen deres har vært! Stopper vi opp når vi ser andres barn stå alene?

lassebilde, barndom, mobbing, annerledes
Portrettfoto av meg i 6-klasse og ved utgangen av 9-klasse, etter 9 år i norsk grunnskole! Helst skulle jeg hatt mitt klassefoto fra 6-klassen her som illustrasjon, men det ligger ironisk nok stuet vekk i en gammel pappeske lengst inne i boden! For på skolen var jeg kanskje litt rar, litt annerledes, muligens var det nettopp det som trigget mobberne!?

Da jeg som barneskoleelev gikk til skolen, livredd, underet jeg meg ofte over hvorfor ingen voksne så at jeg ble plaget og at jeg alltid var alene! Mens i dag vet jeg at lærerne nok måtte ha sett mobbingen. Men at de valgte å ikke se godt nok etter, eller og gjøre noe med det! Og nå som jeg selv er mor, undres jeg over om foreldrene til de guttene som var verst, som plaget mest, som var fysisk truende og stygg i kjeften. Om de foreldrene visste hvordan guttene deres var ovenfor andre i løpet av skoledagen!? Eller om de naivt trodde at gullgutten satt stille og rolig ved pulten i timene og spilte fotball med gutta i friminuttene!?

Mens fagpersonen i meg også tenker på den gutten som mobbet meg mest! Hvor er han i dag og hvem har han blitt som voksen mann? Angrer han noen ganger på at han plaget andre på barneskolen eller er han uvitende om at han såret andre? Så klart har også mobbere sine historier, men i bunn og grunn finnes det ingen god nok bortforklaring for å plage andre. Samtidig så er barn nettopp barn, og det er de voksne som må være barns øyne, øre og advokater når mobbing skjer på skolen! For det er fortsatt slik at mange barn utsettes for mobbing hver dag, det er dessverre også mange av de som i tillegg får oppleve at voksne ikke griper inn selv om de ser at mobbingen pågår!

Det er nettopp dette faktum, den såreste følelsen jeg som tenåring satt igjen med etter 9 års grunnskole: "Det var ingen som gjorde noe"!

Dessverre ser vi fortsatt i dag at det er nettopp denne følelsen mange skolebarn sitter og kjenner meste på: Det at ingen som ser, ingen som sier ifra eller gjør noe!

Men hva kan vi som voksne gjøre for at ALLE barn kan være trygge og ha venner på skolen?  

Sigrun J. Karbu

Liten pike med nye voksne ord…

Flere blogginnlegg finner du her
Følg SmuleSkogen på Facebook for siste oppdateringer!


   Til toppen av siden
Blogglisten