|






|
Debatt: Tid eller
penger, meg selv eller oss alle?
Må vi arbeide
mer for å overleve som velferdssamfunn også i
2060?
Mange så kanskje Brennpunkt sitt program
i går med overskriften:
Kampen om tiden! Som
vanlig hadde jeg nesten glemt at det var tirsdag,
men heldigvis minte
Lammelårtanker meg på
Brennpunktprogrammet. Men siden jeg ikke fikk sett
det i går, har jeg sett det i dag på nett-tv,
kjekt dette internettet altså! Halvveis inn i programmet, begynte så
klart hodet å kverne, samfunnsengasjert som jeg
er tross at jeg bor her i skogen uten et så
enormt samfunn rett utenfor døren. Likevel har
jeg mange tanker rundt samfunnstema som for
eksempel økt arbeid for å opprettholde velferden!
Se gjerne
dokumentaren også, den anbefales, og
kommenter/motargumenter mitt innlegg i
kommentarfeltet nedenfor enten du er enig eller
uenig!

Arbeidslivstoppene sier vi må
arbeide mer, så vi kan opprettholde
velferdsstaten. Men!
Finnes det virkelig ingen
andre veier til en sikker fremtid enn gjennom
økt økonomisk velstand?
For selv om alle
voksne forstår at det er gjennom arbeid vi
tjener til livets opphold, og at det slettes
ikke burde være en selvfølge at staten skal
forsørge oss om vi faller utenfor. Mangler
fremtidens arbeidsdebatt også noen hovedpoenger
som jeg synes politikerne er raske til å sno seg
unna! Det snakkes om at eldrebølgen vil koste
oss millioner, ja flerfoldige milliarder til og
med. Og at velferd som barnehageplasser og
helsetjenester koster det norske samfunnet noe enormt. En kostnad som
etterhvert bare vil øke. Men er den eneste
løsningen for å sikre fremtidig velferd, og
tjene mer penger så vi kan kjøpe
omsorgsordninger? Eller kan omsorg for eldre,
barn og syke ordnes på noen som helst annen måte
enn gjennom offentlig drevne
omsorgsinstitusjoner.
Burde vi kanskje ta mer
personlig hånd om omsorg for vår egen familie,
eller har vi ikke tid til å tenke slik lenger?
Kan vi lære noe av hvordan vi løste disse
oppgavene før, sidene disse nasjonale
omsorgsoppgavene kanskje koster mer enn vi hadde
forutsett? Eller går en slik tankegang så på
tvers av likestillingspolitikken at slike ideer
ikke engang bør utales? Selv om det ikke er noe
i veien for at far skifter bleier og menn jobber
i omsorgsyrker, er det ikke en realitet for alle. Det er en kompleks utfordring å
få alle disse spørsmålene besvart riktig uten å
sette skjegget fast i postkassa! Likevel blir et
av de viktigste spørsmål jeg stiller meg: Får vi
betalt i det lange løp for alle de arbeidstimer
vi legger inn for staten når det blir vår tur
til å sitte på gamlehjem? Og er det nødvendigvis
der vi vil tilbringe vår siste tid på jorden?
Samtidig kan en spørre om dette tilbudet er kvalitativt godt nok i forhold
til alle skattekroner vi har betalt inn i løpet
av et liv?

Mon tro om arbeidskarene som nå sitter på
eldrehjem, føler at de fikk lønn for strevet!?
Går man tilbake til hovedspørsmålet om hvorvidt
vi må jobbe mer i fremtiden må en også se på følgende
spørsmål mener jeg:
Er fulltidsjobb for
alle, et krav som staten kan stille, når vi ser
at noen velferdsordninger, slik som helse og
omsorg, går opp i liminga?
Og at den hjelpen
man lovpålagt har krav på hvis man blir syk
gjennom offentlige instanser som NAV, faktisk er
innen rekkevidde selv med brukket arm, billedlig
talt. Et system
man dessverre i dag, må slåss i med nebb og
klør, ikke bare for å bli tatt på alvor, men
også for å få den hjelpen man har krav på. Et
offentlig velferdsgode som overhode ikke fungere
optimalt!
Burde vi kanskje som skattebetalere
stille høyere krav til staten, hvis de krever at
vi burde jobbe mer for velferdens skyld?
Omtrent midtveis i
Brennpunkt programmet: Kampen
om tiden holder tidligere LO-sjef Gerd-Liv Valla
et innlegg. Og selv jeg har vært
uenig i mye hun har tatt til orde for før, synes
jeg hun her har gode poeng! For har
arbeidstakerne det bra, yter de også bra i sitt
arbeid. Og ingen har bra av, hverken
fysisk eller psykisk, å stresse seg gjennom
livet med dårlig samvittighet. Og følelsen av å
aldri strekke til, slik mange opplever
tidsklemmen mellom jobb og familie i dag. Det må
et sted blant Norges mange kloke hoder finnes en
spirende idé som en alternativ løsning på
utfordringene. Annet enn økt arbeid, økt stress
og økt forbruk! Samtidig må jeg berømme Tine
meierier som arbeidsgiver. For deres fokus på å
bedre hverdagen for sine arbeidstakere gjennom
nettopp å ha gått over til 6 timers arbeidsdag.
På den måten har de som bedrift, også vunnet på
områder som lønnsomhet og produktivitet, noe jeg
ikke finner overaskende i det hele tatt. Ofte
når man er opptatt av helheten, kan man vinne
også på lønnsomhet, som et biprodukt av at man
tar seg av arbeidstakerne. Fremfor ren rovdrift
på arbeidskraft kun fokusert på profitt.
Men regnestykket i forhold til kravet om økt
arbeidsinnsats fra hver og enkelt av oss, blir
ganske enkelt: hvis staten skal kunne kreve at
vi arbeider mer, må staten samtidig gi oss tid
til å leve våre egne liv, på de premisser livet
er gitt oss! For arbeidsevnen er dessverre ikke
lik for oss alle. Selv om sikkert mange av de
som jobber deltid, redusert eller gjennom
hjemmearbeidende, også opplever at de bidrar til
det Norske samfunnet på lik linje som de som
jobber fulltid. Det må være takhøyde for
fleksibilitet og investeringsvilje etter evne,
fra hver enkelt av oss i et samfunn som vi
faktisk deler. Selv om vi bidrar på ulike måter.
Kanskje en mer samstemt ”en for alle, alle for
en” mentalitet er veien å gå. Fremfor den mer
ensrettede ”jeg og meg selv” holdningen, som jeg
synes hersker noe i dagens forbrukersamfunn.
Og når vi i tillegg diskuterer økt
arbeidsinnsats og økt hverdagsstress som en
negativ faktor for den enkeltes livskvalitet. Må
jeg si jeg stusser litt over den sittende LO-lederen
Gerd Kristiansen sin uttalelse i dokumentaren.
Hvor hun poengterer at hun ikke tror at den
mengde travelhet mennesket møter i dagens
hverdag er bra for oss totalt sett. Oppfulgt av
at hun sier noe om at dette dilemma er noe hver
og en av oss selv må innrette seg etter på
egenhånd. Denne tvetydigheten i å først
anerkjenne et problem, for så å ha en nærmest ”fiaskoholdning”
til at dette får dere fikse på egenhånd så fremt
dere oppfyller statens forventninger. Dette får
meg til å undres over om hun i det hele tatt
mener det hun sier om tidsknapphetens dilemma.
Og jeg får aldeles ikke dreisen på hvor og i
hvilken retning hun som leder for LO, vil at vi som
arbeidsmaur skal gå for å innfri to så
motstridende mål! Arbeid mer, men for all del
ikke stress dere ihjel!
For det er nå faktisk
slik, selv hvor enormt overbrukt ordtaket
egentlig er: "Du kan ikke få i både pose og sekk!?"
Selv om jeg personlig har mye å utsette på de
norske velferdsordningene og på det norske
samfunnet som helhet, er jeg samtidig veldig
takknemlig for at jeg kan benytte meg av de
velferdsordninger og den frihet det norske
samfunn gir meg. Selv om det norske samfunnet
sett i sammenligning med andre europeiske land
er godt på mange vis, er det etter min mening
altids rom for forbedring. Uten at jeg tror økt
lønnsarbeid og økt forbruk er veien å gå.
Samtidig tro jeg det er sunt for mennesket å ha
noe og strekke seg etter. Et ønske om noe bedre
for seg og sine, uten at ”gulroten” nødvendigvis
trenger å være mer materielle goder. På mange
måter kan en kanskje si at mer fritid bør bli
vår nye luksus. At vi tar oss tid i hverdagen
til å leve mer i øyeblikket, isteden for
forbruke de ekstra pengene vi tjener på
overflødig nikknakk og ny sofa.
For du skal
tross alt sitte mye i en sofa hvis du skal gå
inn for å slite
den ut. Og da blir det kanskje ikke så mye tid
igjen til å arbeide heller!? Men har du først
slitt ut soffan, ja så får du reise deg da, og
legge ned et dagsverk eller to så du kan kjøpe
ny sofa! Enkelt og greit!
Jeg tror diskusjonen
om mer arbeidsinnsats og samfunnsøkonomiske
utfordringer er mer sammensatt enn at vi må
tjene mer for å kunne fortsette velferdsfesten.
Jeg er absolutt ikke overbevist om at min datter
blir tredobbelt så lykkelig av å jobbe, jobbe,
jobbe i sitt voksne liv. Kun for at hun skal
kunne nærmest tredoble forbruket sitt i 2060.
Dette er fremtidsutsiktene i følge
Perspektivmeldingen av 2013 som nevnes i
innslaget til Brennpunkt! Og som Gerd-Liv Valla
poengterte mot slutten av programmet: ”Hva er
det vi skal kjøpe?”

Hvor i
haugen av penger er det plass til hver enkelt
families ønsker og behov for fremtiden?
Ja, eksakt HVA, er
det vi skal kjøpe i fremtiden, som vi potensielt
mangler tredobbelt av i dag?
Har vi som
innbyggere egentlig så mye innvirkningskraft at
vi i realiteten kan velge om tid eller forbruk
er det viktigste for oss privat? Eller bør vi
jobbe mer for å være helt sikker på at det
norske samfunn som kollektiv ikke bare skal kunne hanskes med
eldrebølgen, men også sikre fremtidig kjøpekraft?
Selv må jeg si jeg etterlyser et mer globalt
helhetlig perspektiv i denne debatten. Hva vårt
stadige økende forbruk og forbruksveksten som
spås for fremtiden, vil gjøre med
fremtidens miljøutfordringer for neste
generasjon. For vår generasjons største
utfordring blir nok ganske riktig eldrebølgen.
Men bygger dagens voksne til gjengjeld opp en gigantisk klimabølge
gjennom vårt forbruk. En flodbølge som våre barn må
rydde opp i en gang i 2060, samtidig som staten ber dem hige
etter et tredobbelt forbruksmønster?
Hva er viktige
for dere? Tid eller kjøpekraft?
Sigrun J. Karbu
Skeptisk til økt forbruk på bekostning av
helheten i livet!
Flere blogginnlegg -
Følg SmuleSkogen på
Facebook!
|