I SmuleSkogen finner du nettbutikk med katteleker, dukkeutstyr og mye mer. En egen blogg og prosjekter du kan lage selv. Vi har også en egen matseksjon med middag, desserter og bakverk. Velkommen inn!
Til hovedsidenNettbutikk - katteleker med kattemynte, dukkeutstyr, småsøm og håndarbeidBlogg om samfunn, hverdag, kvinner, debatt og humorProsjekter og ideer du kan gjøre med barn og familieOppskrifter middag, kaker, smoothie og mye annet rart!Les om dyrene i SmuleSkogen, om Frøken Smule og alt som skjer her i skogen!  

Følg SmuleSkogen på
Følg SmuleSkogen på Facebook, YouTube, Instagram og RSS-feed

post@smuleskogen.com


Twingly Blog Search ShowBlog=NO blog:http://www.smuleskogen.com/ sort:published Recent posts
 
  Nyeste blogginnlegg
Debattinnlegg
Hverdagsbetraktninger
Humoristiske betraktninger
Kvinneblogg
Ord til ettertanke

Debatt: Tid eller penger, meg selv eller oss alle?
Må vi arbeide mer for å overleve som velferdssamfunn også i 2060?

Mange så kanskje Brennpunkt sitt program i går med overskriften: Kampen om tiden! Som vanlig hadde jeg nesten glemt at det var tirsdag, men heldigvis minte Lammelårtanker meg på Brennpunktprogrammet. Men siden jeg ikke fikk sett det i går, har jeg sett det i dag på nett-tv, kjekt dette internettet altså! Halvveis inn i programmet, begynte så klart hodet å kverne, samfunnsengasjert som jeg er tross at jeg bor her i skogen uten et så enormt samfunn rett utenfor døren. Likevel har jeg mange tanker rundt samfunnstema som for eksempel økt arbeid for å opprettholde velferden! Se gjerne dokumentaren også, den anbefales, og kommenter/motargumenter mitt innlegg i kommentarfeltet nedenfor enten du er enig eller uenig!

Tid er penger

Arbeidslivstoppene sier vi må arbeide mer, så vi kan opprettholde velferdsstaten. Men!

Finnes det virkelig ingen andre veier til en sikker fremtid enn gjennom økt økonomisk velstand?

For selv om alle voksne forstår at det er gjennom arbeid vi tjener til livets opphold, og at det slettes ikke burde være en selvfølge at staten skal forsørge oss om vi faller utenfor. Mangler fremtidens arbeidsdebatt også noen hovedpoenger som jeg synes politikerne er raske til å sno seg unna! Det snakkes om at eldrebølgen vil koste oss millioner, ja flerfoldige milliarder til og med. Og at velferd som barnehageplasser og helsetjenester koster det norske samfunnet noe enormt. En kostnad som etterhvert bare vil øke. Men er den eneste løsningen for å sikre fremtidig velferd, og tjene mer penger så vi kan kjøpe omsorgsordninger? Eller kan omsorg for eldre, barn og syke ordnes på noen som helst annen måte enn gjennom offentlig drevne omsorgsinstitusjoner.

Burde vi kanskje ta mer personlig hånd om omsorg for vår egen familie, eller har vi ikke tid til å tenke slik lenger?

Kan vi lære noe av hvordan vi løste disse oppgavene før, sidene disse nasjonale omsorgsoppgavene kanskje koster mer enn vi hadde forutsett? Eller går en slik tankegang så på tvers av likestillingspolitikken at slike ideer ikke engang bør utales? Selv om det ikke er noe i veien for at far skifter bleier og menn jobber i omsorgsyrker, er det ikke en realitet for alle. Det er en kompleks utfordring å få alle disse spørsmålene besvart riktig uten å sette skjegget fast i postkassa! Likevel blir et av de viktigste spørsmål jeg stiller meg: Får vi betalt i det lange løp for alle de arbeidstimer vi legger inn for staten når det blir vår tur til å sitte på gamlehjem? Og er det nødvendigvis der vi vil tilbringe vår siste tid på jorden? Samtidig kan en spørre om dette tilbudet er kvalitativt godt nok i forhold til alle skattekroner vi har betalt inn i løpet av et liv?

eldrebølgen, arbeidskarer, sort hvitt foto, muring
Mon tro om arbeidskarene som nå sitter på eldrehjem, føler at de fikk lønn for strevet!?

Går man tilbake til hovedspørsmålet om hvorvidt vi må jobbe mer i fremtiden må en også se på følgende spørsmål mener jeg:

Er fulltidsjobb for alle, et krav som staten kan stille, når vi ser at noen velferdsordninger, slik som helse og omsorg, går opp i liminga?

Og at den hjelpen man lovpålagt har krav på hvis man blir syk gjennom offentlige instanser som NAV, faktisk er innen rekkevidde selv med brukket arm, billedlig talt. Et system man dessverre i dag, må slåss i med nebb og klør, ikke bare for å bli tatt på alvor, men også for å få den hjelpen man har krav på. Et offentlig velferdsgode som overhode ikke fungere optimalt!

Burde vi kanskje som skattebetalere stille høyere krav til staten, hvis de krever at vi burde jobbe mer for velferdens skyld?

Omtrent midtveis i Brennpunkt programmet: Kampen om tiden holder tidligere LO-sjef Gerd-Liv Valla et innlegg. Og selv jeg har vært uenig i mye hun har tatt til orde for før, synes jeg hun her har gode poeng! For har arbeidstakerne det bra, yter de også bra i sitt arbeid. Og ingen har bra av, hverken fysisk eller psykisk, å stresse seg gjennom livet med dårlig samvittighet. Og følelsen av å aldri strekke til, slik mange opplever tidsklemmen mellom jobb og familie i dag. Det må et sted blant Norges mange kloke hoder finnes en spirende idé som en alternativ løsning på utfordringene. Annet enn økt arbeid, økt stress og økt forbruk! Samtidig må jeg berømme Tine meierier som arbeidsgiver. For deres fokus på å bedre hverdagen for sine arbeidstakere gjennom nettopp å ha gått over til 6 timers arbeidsdag. På den måten har de som bedrift, også vunnet på områder som lønnsomhet og produktivitet, noe jeg ikke finner overaskende i det hele tatt. Ofte når man er opptatt av helheten, kan man vinne også på lønnsomhet, som et biprodukt av at man tar seg av arbeidstakerne. Fremfor ren rovdrift på arbeidskraft kun fokusert på profitt.

Men regnestykket i forhold til kravet om økt arbeidsinnsats fra hver og enkelt av oss, blir ganske enkelt: hvis staten skal kunne kreve at vi arbeider mer, må staten samtidig gi oss tid til å leve våre egne liv, på de premisser livet er gitt oss! For arbeidsevnen er dessverre ikke lik for oss alle. Selv om sikkert mange av de som jobber deltid, redusert eller gjennom hjemmearbeidende, også opplever at de bidrar til det Norske samfunnet på lik linje som de som jobber fulltid. Det må være takhøyde for fleksibilitet og investeringsvilje etter evne, fra hver enkelt av oss i et samfunn som vi faktisk deler. Selv om vi bidrar på ulike måter.

Kanskje en mer samstemt ”en for alle, alle for en” mentalitet er veien å gå. Fremfor den mer ensrettede ”jeg og meg selv” holdningen, som jeg synes hersker noe i dagens forbrukersamfunn.

Og når vi i tillegg diskuterer økt arbeidsinnsats og økt hverdagsstress som en negativ faktor for den enkeltes livskvalitet. Må jeg si jeg stusser litt over den sittende LO-lederen Gerd Kristiansen sin uttalelse i dokumentaren. Hvor hun poengterer at hun ikke tror at den mengde travelhet mennesket møter i dagens hverdag er bra for oss totalt sett. Oppfulgt av at hun sier noe om at dette dilemma er noe hver og en av oss selv må innrette seg etter på egenhånd. Denne tvetydigheten i å først anerkjenne et problem, for så å ha en nærmest ”fiaskoholdning” til at dette får dere fikse på egenhånd så fremt dere oppfyller statens forventninger. Dette får meg til å undres over om hun i det hele tatt mener det hun sier om tidsknapphetens dilemma. Og jeg får aldeles ikke dreisen på hvor og i hvilken retning hun som leder for LO, vil at vi som arbeidsmaur skal gå for å innfri to så motstridende mål! Arbeid mer, men for all del ikke stress dere ihjel!

For det er nå faktisk slik, selv hvor enormt overbrukt ordtaket egentlig er: "Du kan ikke få i både pose og sekk!?"

Selv om jeg personlig har mye å utsette på de norske velferdsordningene og på det norske samfunnet som helhet, er jeg samtidig veldig takknemlig for at jeg kan benytte meg av de velferdsordninger og den frihet det norske samfunn gir meg. Selv om det norske samfunnet sett i sammenligning med andre europeiske land er godt på mange vis, er det etter min mening altids rom for forbedring. Uten at jeg tror økt lønnsarbeid og økt forbruk er veien å gå. Samtidig tro jeg det er sunt for mennesket å ha noe og strekke seg etter. Et ønske om noe bedre for seg og sine, uten at ”gulroten” nødvendigvis trenger å være mer materielle goder. På mange måter kan en kanskje si at mer fritid bør bli vår nye luksus. At vi tar oss tid i hverdagen til å leve mer i øyeblikket, isteden for forbruke de ekstra pengene vi tjener på overflødig nikknakk og ny sofa.  

For du skal tross alt sitte mye i en sofa hvis du skal gå inn for å slite den ut. Og da blir det kanskje ikke så mye tid igjen til å arbeide heller!? Men har du først slitt ut soffan, ja så får du reise deg da, og legge ned et dagsverk eller to så du kan kjøpe ny sofa! Enkelt og greit!

Jeg tror diskusjonen om mer arbeidsinnsats og samfunnsøkonomiske utfordringer er mer sammensatt enn at vi må tjene mer for å kunne fortsette velferdsfesten. Jeg er absolutt ikke overbevist om at min datter blir tredobbelt så lykkelig av å jobbe, jobbe, jobbe i sitt voksne liv. Kun for at hun skal kunne nærmest tredoble forbruket sitt i 2060. Dette er fremtidsutsiktene i følge Perspektivmeldingen av 2013 som nevnes i innslaget til Brennpunkt! Og som Gerd-Liv Valla poengterte mot slutten av programmet: ”Hva er det vi skal kjøpe?

penger, barndom, barnebilder, kroner og øre
Hvor i haugen av penger er det plass til hver enkelt families ønsker og behov for fremtiden?

Ja, eksakt HVA, er det vi skal kjøpe i fremtiden, som vi potensielt mangler tredobbelt av i dag?  

Har vi som innbyggere egentlig så mye innvirkningskraft at vi i realiteten kan velge om tid eller forbruk er det viktigste for oss privat? Eller bør vi jobbe mer for å være helt sikker på at det norske samfunn som kollektiv ikke bare skal kunne hanskes med eldrebølgen, men også sikre fremtidig kjøpekraft? Selv må jeg si jeg etterlyser et mer globalt helhetlig perspektiv i denne debatten. Hva vårt stadige økende forbruk og forbruksveksten som spås for fremtiden, vil gjøre med fremtidens miljøutfordringer for neste generasjon. For vår generasjons største utfordring blir nok ganske riktig eldrebølgen.

Men bygger dagens voksne til gjengjeld opp en gigantisk klimabølge gjennom vårt forbruk. En flodbølge som våre barn må rydde opp i en gang i 2060, samtidig som staten ber dem hige etter et tredobbelt forbruksmønster?

Hva er viktige for dere? Tid eller kjøpekraft?


Sigrun J. Karbu

Skeptisk til økt forbruk på bekostning av helheten i livet!

Flere blogginnlegg - Følg SmuleSkogen på Facebook!

Blogglisten